Archive for Antistoffer

Tolkning av ANA-prøver ved SLE

Antinukleære antistoffer, ANA, er antistoffer er fellesbetegnelse på en gruppe antistoffer som bindes til elementer i cellekjernen og som har diagnostisk verdi ved visse systemiske bindevevssykdommer, spesielt for SLE. Det finnes mange ulike typer av antinukleære antistoffer som har stor diagnostisk verdi, blant annet anti-DNA, anti-SM og anti-RNP, men hva betyr egentlig disse prøvesvarene? Her får du en liten innføring basert på ulike kilder innen revmatologisk forskning og håndbøker for prøvetaking og analyser. Read more

ANA-test

ANA-test
Antinukleære antistoffer (ANA)- testen brukes som en primær test for å evaluere en person for autoimmune sykdommer som påvirker en rekke vev og organer i kroppen (systemisk) og er oftest brukt som en av de tester for å hjelpe diagnostisere SLE .
ANA er en gruppe av autoantistoffer produsert av en persons immunsystem, når det ikke klarer å tilstrekkelig skille mellom «selv» og «ikke-selv.» De treffer målrettede stoffer som finnes i kjernen av en celle og forårsaker organ- og vevsskade.
Avhengig av en persons tegn og symptomer og den mistenkte lidelsen, kan ANA testing anvendes sammen med eller etterfulgt av andre autoantistofftester. Noen av disse testene er ansett som grupper av den generelle ANA test, og påvise nærvær av antistoffer som er rettet mot spesifikke stoffer i cellekjerner, inkludert anti-dsDNA, anti-cent, anti-nukleolært, anti-histon og anti-RNA-antistoffer. En ENA panel kan også benyttes i følge opp et ANA.
Disse tilleggstester brukes i forbindelse med en persons sykehistorie til å diagnostisere eller utelukke andre autoimmune lidelser, for eksempel Sjögrens syndrom, polymyositt og sklerodermi.

Ulike laboratorier kan bruke ulike testmetoder for å påvise ANA. To vanlige metoder omfatter immunotest og indirekte fluorescerende antistoff (IFA). IFA regnes som gullstandarden. Noen laboratorier vil bruke immunotest for ANA og bruke IFA for å bekrefte positive eller tvetydige resultater.
• Indirekte fluorescerende antistoff (IFA) -dette er en metode hvor en persons blodprøve blandes med celler som er festet til et lysbilde. Autoantistoffer som kan være til stede i blodet, vil reagere med cellene. lysbildet er behandlet med et fluorescerende antistoff-reagens og undersøkt under et mikroskop. Nærvær (eller fravær) og mønster av fluorescens noteres.
• Immunotester – disse fremgangsmåtene er vanligvis utført på automatisert instrumentering, men kan være mindre sensitive enn IFA i å påvise ANA.
Andre laboratorietester er forbundet med tilstedeværelse av inflammasjon, slik som senkning (SR) og / eller C-reaktivt protein (CRP), kan også bli brukt til å evaluere en person for SLE eller andre autoimmune sykdommer.

Når tar man disse testene?
ANA test er bestilt når noen viser tegn og symptomer som er forbundet med en systemisk autoimmun lidelse. Personer med autoimmune sykdommer kan ha en rekke symptomer som er vage og uspesifikke og som endrer seg over tid, gradvis forverres, eller veksle mellom perioder med oppbluss og remisjon. Noen eksempler på tegn og symptomer inkluderer:
• Lavgradig feber
• Vedvarende tretthet, svakhet
• Leddgikt-lignende smerter i ett eller flere ledd
• Rødt utslett (for lupus, en som ligner en sommerfugl over nese og kinn )
• Hudlysfølsomhet
• Hårtap
• Muskelsmerte
• Nummenhet eller prikking i hender eller føtter
• Betennelse og skade på organer og vev, inkludert nyrer, lunger, hjerte, Pericard, sentralnervesystemet, og blodkar

Se også artikkelen om hvordan de ulike ANA-prøvene blir tolket.

Immunsystemet

Immunsystemet består av spesielle organer, vevstyper, proteiner og celler som beskytter kroppen vår mot bakterier, virus, sopp og infeksjoner. Immunsystemet spiller også en sentral rolle ved betennelsessykdommer, såkalte inflammatoriske sykdommer, som f.eks SLE. To typer hvite blodceller har hovedansvaret for å bekjempe infeksjoner. Disse kalles lymfocytter og leukocytter. Lymfocyttene består av to undergrupper, T-celler og B-celler.

 

T-cellene er enten T-dreperceller eller T-hjelperceller. T-drepercellene kan drepe infiserte celler i kroppen. Når et fremmed stoff kommer inn i kroppen, vil vanligvis T-hjelpeceller oppdage inntrengeren, som kalles et antigen.

T-hjelpecellene vil deretter sette igang en serie med immunreaksjoner for å ødelegge inntrengeren. Normalt vil T-hjelpecellene bare starte en slik reaksjon mot stoffer som ikke hører hjemme i kroppen, og ikke mot kroppens eget vev. Ved SLE forekommer en prosess som kalles autoimmunitet. Dette betyr atT-cellene oppfatter kroppens kollagen (det viktigste proteinet i bindevevet vårt) som fremmede antigener og starter en serie reaksjoner for å bli kvitt den antatte trusselen. Den første reaksjonen er stimulering av B-cellene til å produsere antistoffer – molekyler laget for å angripe et spesielt antigen. Når slike antistoffer angriper kroppens eget vev, som ved SLE, kalles de autoantistoffer.

 

B-cellene aktiveres på signal fra T-cellene. De deler seg og produserer to typer celler: plasma-celler og hukommelsesceller. Plasmaceller produserer et antistoff som svarer til det antigenet som ble oppdaget. Hukommelses-B-celler husker de spesifikke inntrengerne, slik at immunforsvaret reagerer mye raskere hvis samme inntrenger dukker opp en annen gang. Da sier vi at vi har blitt immune mot denne inntrengeren.

 

Leukocytter en av to hovedtyper av hvite blodceller som har som hovedoppgave å bekjempe infeksjoner. De produserer cytokiner. Det er små proteiner som fungerer som signalmolekyler mellom cellene. Det finnes mange ulike typer cytokiner, men de viktigste ved de revmatiske sykdommene kalles tumor nekrose faktor (TNF), interleukiner og interferon.

 

Kilde: NHI.no

 

 

Antistoffer og SLE

Artikkelen er hentet fra Lupusposten nr. 1 2008, og er et sammendrag av et foredrag av Overlege prof dr med Johannes C. Nossent.

Et antistoff er et protein i immunsystemet som gjenkjenner og nøytraliserer fremmede substanser i kroppen, som f. eks. virus og bakterier. Antistoff finnes i blod og vevsvæsker, og blir ofte referert til som immunoglobuliner (Ig). Antistoff produseres av spesialiserte utmodnete hvite blodceller (plasmaceller). Antistoff-produksjon skjer først etter mange ”samtaler” mellom de forskjellige typer lymfocytter, hvor de blir avgjort OM det skal /ikke skal reageres. Antistoff-produksjon er bra hvis det gjelder antistoff mot bakterier, virus eller parasitter. Det er ikke bra hvis det gjelder overproduksjon som fører til allergi, eller hvis antistoffene rettes mot kroppens egne bestanddeler (auto-antistoff). Produksjon av autoantistoff ser man ved mange tilstander, både ved infeksjoner, organsykdommer og ulike revmatologiske sykdommer. SLE er den sykdommen med flest beskrevne Antistoffer og SLE auto-antisoff, i 2005 var antallet 116 auto-antistoff. Det er uklart hvor mange av disse som har en rolle i sykdomsprosessen, det er ikke alle auto-antistoff som forårsaker betennelse.