Når familien ikke forstår din kroniske sykdom

Hvordan håndtere at familien ikke forstår din kroniske sykdom?
Jeg går sjelden inn på min elendige historie om meg og om hvordan majoriteten av min familie håndterer min kroniske sykdom. Men bedre er det å forklare hvor ukomfortabelt te-selskapene med skjelettene som lever i mitt skap kommer frem når det er ferie-sesong.
Det føles ikke riktig å fortelle om hvem som sa hva, men jeg håper at noen generelle råd kan hjelpe andre å takle egne familier og deres kroniske sykdom i denne perioden av året.
Ingenting sier mer om slektninger, enn å høre at “Jeg tror du hermer en sykdom når du er åtte dager på sykehuset.” Og ingen sier “Jeg elsker deg mer enn å ha seks pinefulle måneder til å bestemme deg for om du vil ta en gen-test” (selv om det betyr å slippe å se din slektning råtne bort av en aggressiv, sjelden sykdom).
Å ha støtte fra hele familien er sped drøm fra de fleste pasienter – særlig når det kommer til usynlige sykdommer som fibromyalgi, crohns, ehler-Danlos syndrom, narkolepsi, lupus og andre immunsviktsykdommer.
Det å ha en person i livet ditt som støtter deg, som lærer seg mer om din tilstand, lærer om medisinske valg du må velge, og som aktivt tar del i omsorg for deg, er en enorm gave. Jeg er heldig som har en håndfull mennesker i livet mitt som forstår min sykdom. Noen i slekten, noen ikke. Noen har vært der hele tiden, og noen som endelig forsto forskjellen på hvem du er, og hva du har.
Jeg har følt hjertet mitt vrenges som et håndkle, når mennesker jeg trodde ville være der, elske og støtte meg, plutselig forsvant ut av livet mitt. Og jeg har blitt knust over de menneskene jeg har måtte kutte ut, fordi deres fordømmelse var for tøff for meg å håndtere.
Hvordan skal man kunne velge slik? Å fjerne noen bort fra ditt liv, og kvitte deg med forholdet dere hadde? Det er aldri noen enkel avgjørelse. Det føles aldri greit å fordrive en slektning (nær eller fjern) fra ditt liv. Men jeg har måttet ta en slik avgjørelse, og her er det det handler om:
• Snakker denne personen bare dritt, enten direkte til deg, eller bak din rygg, til mennesker de kjenner og håper vil fortelle deg deres negative dom? (Ja)
• Har denne personen forsøkt å forstå din sykdom, enten ved å søke etter støttegrupper på internett, besøkt deg alene, spurt om å få snakke med din lege, besøkt nettsteder, Facebook-grupper, eller funnet andre pasienter å snakke med? (Nei)
• Beskylder denne personen deg for å herme en sykdom for å få oppmerksomhet, sympati, eller for å slippe skole eller jobb? (Ja)
• Hadde denne personen et godt forhold til deg før sykdommen brøt ut? (Nei)
• Har denne personen meninger du ikke tror på eller søker etter? (En religion som sier at Gud kan kurere deg om du bare ber, og deretter klandrer deg for ikke å be hardt nok. En diett de tror kan helbrede alt. En holistisk behandling som ikke fullt ut kan kontrollere dine symptomer som de klandrer deg for?) (Ja)
• Klandrer denne personen deg for å prøve ulike behandlinger, til tross for aldri å ha undersøkt noe om medisinen selv? (Ja)
• Forlater denne personen deg alltid deprimert, frustrert, trist eller til og med skyldig – uansett hvor eller når dere møtes? (Ja)

Disse faktorene spilte alle en rolle for meg, da jeg kuttet ut forhold med slektninger på grunn av min sykdom. Det betyr ikke at det ikke er mennesker i livet mitt som ikke forstår min sykdom. Jeg bryr meg faktisk ikke om, om noen i min familie/venner ikke tror at jeg har noen sykdom, til tross for klar og beviselig blodbilde.

Her er noen måter jeg håndterer disse menneskene i mitt liv:
• Jeg vet at disse menneskene ikke vil godta min sykdom, slik at jeg unngår dem/lar være å snakke med dem når sykdommen er aktiv.
• Jeg spør aldri disse menneskene om hjelp til noe som har med min sykdom å gjøre. Ikke noe ”Vær så snill å ta meg med til lege”, ingen spørsmål om bidrag/hjelp følelsesmessig, økonomisk eller fysisk.
• Når disse menneskene spør: “Hvordan føler du deg?”, svarer jeg “Jeg føler meg bra. Hvordan er det med deg?” Det spiller ingen rolle hvordan jeg føler meg. De bryr seg ikke om å vite, og jeg bryr meg ikke om å si noe. Det vil ikke gjøre noen forskjell om jeg svarer: “Jeg føler meg som om jeg snart vil blø fra øynene mine.”
• Jeg snakker aldri med disse menneskene via andre medier, bare person til person. Det betyr at jeg ikke går i bakholdsangrep via sosiale media med mine statusoppdateringer, og jeg ber dem ikke om å følge min webside. De vet at jeg blogger, og om de vil kan de Google meg.
• Om jeg er på en familiemiddag eller en tilstelning, og noen bringer opp min sykdom, skifter jeg tema.

Streng, ikke sant?
Men det er en stor forskjell på å ha mennesker som hater deg for noe du ikke kan kontrollere, og det at de tolererer deg for noe du kan.
Da jeg var 15 år, visste jeg ikke noe om min sykdom. Jeg visste ikke hva min sykdom var, og jeg visste ikke hvem jeg var heller. Jeg kunne ikke forstå at det var upassende å snakke om mine symptomer med min familie. Jeg visste ikke hva de følte for meg eller min sykdom.
Da jeg begynte å høre meninger fra slektninger om meg….. Det knuste meg fullstendig. Jeg tror ikke noen hadde kunnet hørt noe slikt uten å krympe seg. Disse menneskene skal liksom elske deg uansett hva, ikke sant? Og når de hadde slike aggressive holdninger mot meg og mot min sykdom, ble jeg så forvirret og skremt – lenge.
Jeg er ikke sikker på om jeg håndterte situasjonen med mine slektninger på en “riktig måte.” Jeg visste ikke om jeg skulle ignorere dem, eller om jeg skulle forsvare meg, blunke dem bort, eller tvinge dem til å lese om tilstand, eller bare simpelthen kaste dem ut av livet mitt. Alle var forskjellige, selv om de alle hadde den samme konklusjonen om meg.
Det smerte meg mer å høre meningene til dem som hadde sett meg vokse opp, enn de som bodde milevis unna. Der kunne jeg i det minste putte dem i kategorien “De vet ikke engang hva de snakker om.”
Det kan være skremmende å kutte ut mennesker i livet ditt, når det føles som om verden krymper på grunn av sykdommen du har. For meg ble det viktig å separere meg følelsesmessig fra disse slektningene, på grunn av vissheten om sykdommen min. Å ikke være diagnostisert med en kronisk sykdom er ødeleggende, og kan bidra til at du spør: “Kan dette være virkelig?” “Har alle rett?” “Er jeg gal?”
For meg kom oppdagelsen av å ikke være gal ved blodprøvene. Og så fort jeg kunne fjerne meg fra troen på at jeg var gal og kunne lære fakta om sykdommen, kunne jeg begynne å stå opp for meg selv og etterspørre de menneskene som prøvde det jeg prøvde: å seprarere min sykdom fra min personlighet.
Og ville ikke du vite det? Noen mennesker likte meg faktisk da!
Mest av alt prøver jeg å huske noen viktige nøkkelord:
• Ingen har noe innebygd ondt i seg, eller er ute etter å ta deg. Enten forstå mennesker, eller så gjør de det ikke.
• Mennesker forandrer seg. De som ikke støtter deg i dag, kan strekke ut en hånd og lære hvordan de kan bli en bedre slektning i morgen.
• Du er ikke alene. Jeg har møtt og snakket med hundrevis av pasienter om kroniske sykdommer. Jeg har igjen å snakke med en person som har hele familiens støtte.
• Du kan ikke spørre noen om å elske deg, før du elsker deg selv (syk, frisk eller noe midt i mellom).
• Noen familier kommer fra vanskelige kår, og mennesker du aldri har tenkt kunne være venner, kan en dag tilby deg den mest livsendrende lidenskap.
• Ikke alle er ment å være i ditt liv. Du vil vite hvem det er når du er lettet en stund etter at du har blokkert epost fra dem, og byttet telefonnummer.
• Et godt-levd liv er den beste hevn.

Comments are closed.